Sure snåttunger og formemme frøkener

-Sitkagran e noe svineri!

Min far er ikke spesielt begeistret.

En gang på 50 og 60-tallet, fikk folk her ute på kysten
penger for å plante trær!

- Han brenne jo opp med ein gong og!

Disse trærne som ble plantet, var altså sitkagran.
Ikke bjørk, ikke bøk, ikke annen lekker bøkeskog;
men sitkagran !!!

I år 2010 RULER sitkagranen her!

- Dei sleppe frø øve alt ! Min far fnyser..

Den er her og der og der borte og der oppe og der og der....

Som skog.
Som beskyttelse mot vær, vind og annen faenskap.

Tidligere så rulet bedehusene her ute på knattene.
Men nå har bedehusbefolkningen bokstavelig talt skrumpet inn
og sitkagranen strutter av eierskap over det ganske kystlandskap.

- Det e no ved då !

Etter at vi overtok hus og tomt for 6 år siden,
har motorsagen jeg fikk i fødselsdagspresang,
gått seg varm på granen...

Først meide vi ned hekken som stengte for havutsikten og alle solnedgangene. Så har det ene etter det andre måttet vike for den hissige motorsagen:
Pyntegran, legran, dekorgran, sosialt GODT tilpasset gran,
misforstått gran, nabokrangelgran, skjærereirgran, naboskillegran, EN julegran og hekk og trippel hekketihekk....

Og nå har vi igjen et par, la oss si, et par gode vindskjermende,
ja, ganske greie SITKAgranhekker!

- No må vi kløppe!
- Elles bli han før vanskeleg; før seig!

- Vi får se om vi får tid i år, sier jeg.

Er ikke så nøye med hekken jeg....

Den skulle visst hva vi planlegger; den høyreiste, NÅ forholdsvis velpleide hekken mot nord! Mathilde og hennes eksotiske medsammensvorne italiener, planlegger å klippe den, etter mønster fra italienske renessansehager. I bølgemønster på toppen!

- Å, de høye herrer skulle visst at de snart skal miste skalpen!
- De ruver så overlegent der oppe, mens vi må stå her
og nærmest bli tråkket på!


- Hold kjeften der nede snåttunga!

Den forholdsvis velpleide, har fått uvelkomment selskap ved tærene.
Små sitkagranunger skal endre ufullkommenheten ved de nedre avdelinger.!


De var rimelig sure da de brutalt ble rykket opp med roten der de trodde de hadde etablert seg; for alltid. Men den gang ei. Etter endelig å ha blitt kvitt de forhistorisk svære slektningene like ved. Tror små snåttunger av noen graner at de skal få lov å bli voksen?

Nei. Ikke i mitt Eden nei.

Helt til det ufullkomne sakte men sikkert avslørte seg...

Nå har smågranene fått nye fremtidsutsikter ved foten av nordhekken.

- Har dokkar sett hon nye?
- Kem?
- En fin frøken fra et høyerestående hagesenter på Paradis visst...
- Hon har allerede en viss tyngde her i Eden allerede.
- Tyngde? E hon feit eller?

- ...kjeften der nede!!!!! Vi kvila middag her oppe!

- Sssh! Eg hørte hon het frøken Victoria !
Det var han der Opalen som måtte ha seg
dame visst. Han va blitt så veik i stammen.
Ikkje hadde han kraft i plommene lengre heller.

- Veden varme 3 gonge den !

Min far pakker sammen redskapene og reiser hjem for denne gangen.

Renessansehekken får vente. Litt til.

- Du!!!
- Skal vi leke kongleleken ?

- Kjeften snåttunga. No søv me.....