fredag 8. juli 2011

En sommerdrøm

Akkurat nå synes dette som en fjern drøm...

Men hvis jeg kjenner ekstra godt etter, så kan jeg kjenne vannet leke med tærne mine. Når jeg vasser frimodig uti...
Ut i det lunkne middelhavet.

Å, du deilige sommerdrøm; med lange, stille morgener.

Frokosten er store, saaakte, kopper med grønn te og sprø ristede brødskiver med fersken-marmelade. Det er havremusli med knasende, nyplukkede jordbær. Vannmelon og salt, mør, spekeskinke på hvitt landbrød.
Briocher og caffelatte.

Tenk å kunne åpne persiennene; for så å kikke ut og opp på et slott!




Å kunne vinke til et svale-par som synger kjærlighetserklæringer til hverandre. Å kunne kikke utover et blankt, sjøgrønt osean...
Ja da. Da kjenner jeg at skuldrene senker seg!

Etter en oppfriskende dusj; sette seg på sykkelen og sykle gjennom landsbyen.
Castiglione della Pescaia. Fiskerlandsbyen som er blitt vår ferieby.

Sykle innom kolonialen.
Prate litt om årets turistsesong med sønnen som har overtatt den alltid-åpne butikken etter foreldrene.
Der kan en kjøpe hele verden!
I hvertfall alt hva hjertet begjærer på en blank feriedag.
Vi kjøper med gigantiske, saftige ferskener, dyprøde plommer og søte moreller.
Dagsdosen med fristende frukt fra lokale bønder.

Vi tar en stopp til. Min eksotiske trenger sin første brennsterke espresso ved en formiddagsåpen bar. Tar med en avis i farten og sykler fem minutter til.

Så. Herlige åpenbaring! Stranden og en vidåpen horisont!

De første dagene tilbringes delvis under en luftig parasoll.
Trettheten er for stor. Hvilen er plutselig forvirrende nær. Nesten ikke sann.

Der får en være i fred for skrikende, små terrorister; forkledd som små barn.

Joda. De er der de og. Bare litt unna.

En får være i fred fordi, lang erfaring forteller en hvordan å velge sin private solplass. Sitt private univers.

Dagens høydepunkt, er avgjort lunsjen på vår lokale strandrestaurant.

Vi spiser grillet tunfisk og ovnsbakte små zucchini.
Vi smaker på marinerte sardiner, lagt ned i olivenolje, eddik, sitron og løk.
Vi nyter tynt kalvekjøtt, med pannesurret spinat med ricotta.
Og når selveste La Mamma, moren til eieren har laget dagens torta, kake;
så spiser vi jammen den og! Den er lunken og har nektarin-fyll og karamelliserte pinoli-nøtter. Oh lykke!

Etterpå, mens min eksotiske rusler seg en tur, får jeg være alene med Harry Hole og Jo Nesbø...
Bare vi tre. Vi tre der på stranden. Under parasollen...
Pluss et "Gjenferd"!!
Et pitte lite et...

Kvelden blir mild og blå før vi forlater stranden. Vi er alltid de siste som går.
Det blir bare oss to igjen.

Himmelen, havet, horisonten og evigheten.
Og oss to.

Amen

Psst: Jeg har også skrevet om dette stedet her!

1 kommentar:

Marias Teater sa...

For en drøm!! For noen bilder! Jeg er veldig glad for; Mathilde, at du avanserte til Italia fra stedsbunnet tomatplante. Deilig, få mer!!