Å holde pusten...

1.ste søndag i advent og det er akkurat som om naturen holder pusten.
Alt er stille. Frossent. Tilsynelatende.


Oppi en forfrossen gran roper en blåmeis:
- Den e min, den er min, den e min-
i det en halv kongle har satt seg fast i et greinfeste
og blåmeisen triumferende kan juble over fangsten.


I granen er det så vidt det siger liv.
Innerst; innenfor alle årene- banker et grønt hjerte.
Drømmen om vårens sevje er et fjernt minne.
Granen er trett av dage. Og fryser på beina.
Den holder pusten. Langt inne...


I myrdammen ligger paddene i dvale.
Under isen holder de pusten. Tilsynelatende.

Stål-isen på vannet bak huset, er over 16 cm tykk.
Den lokker til seg nefertiti-familien, som leker seg lystig og får røde kinn.
De mister nesten pusten.
Av den kalde vakre novemberdagen.


Mens dagen skynder seg forbi, slipper jeg pusten.
Ut. Puster ut.
Holder den ikke lenger inne.
Sjekker ut av november.
Ønsker advent og julestrev velkommen.
Tilsynelatende...