G for Granatepledrømmer

På kjøkkenet mitt ligger det et inntørket granateple!
Ikke noe særlig vakkert.
Inntørket og litt bortgjemt ligger det der,
mellom de pastellgrønne Figgjomuggene.

Men mitt hjerte smiler når jeg ser på det.
Det rommer en sommernattsdrøm med min elskede...



I mange år har vi reist til akkurat det samme stedet,
for å nyte noen gyldne sommerdager ved kysten av Toscana.
I Castiglione Della Pescaia har vi funnet vårt sted.
Dit har vi reist gang på gang.

Vi har bodd overalt i denne vakre lille byen.
Opprinnelig en fiskerlandsby.
På mange hotel.
I mange forskjellige leiligheter.




Og etterhvert har vi funnet vårt "Bagno"-
det familiedrevne badet BAGNO MEDUSA,
der hjemmelaget pasta serveres sammen med dagsfersk grillet sverdfisk, tunfisk og kongereker. Der de lekreste frukt og grønnsaker,
blir servert på en smakfull, enkel, men utsøkt måte.
Og alt er selvfølgelig fra deres egen avling.

Det er ikke til å stikke under en strandstol,at det unektelig telte litt at eieren
så ut som en gudommelig gavepakke for øyet. Eller snop på to bein!

Min niese på 17 sommre sukker,
mens hun analyserende studerer snopet inngående fra bak de mørke solbrillene:

-Skikkelig lørdagsgodt tante!!!

Heldigvis hadde jeg booket plass før MIN eksotiske partner oppdaget den åpenbare gavepakken.

Desserten; utover den mannlige gavepakken på stranden, er gjerne iskald, supersøt vannmelon. Den nytes med tærene godt begravet i sanden,
mens vinden stryker mildt mot brun-uten-sol-brune bare legger.

Vi har ruslet gatelangs rundt omkring i byen i alle disse årene
og trodde vi hadde kontroll på det meste.
Vi vet hvor de beste bakevarene selges.
Vi vet hvem som tilbyr det beste utvalget i vin.

Vi vet hvor; hvis man er villig til å stå litt i kø,
hvor man får den mest himmelske isen i hele verden.

GELATO!!!
Smakene kunne vært beskrevet i en hel bok!

Vi vet hvem som holder lengst åpent;
hvis en påtrengende lyst på noe godt sniker seg innpå en.
Og det gjør det jo ofte i ferietiden
Og det langt etter anstendig middagstid !

Ferien skal jo nytes...

Og vi vet om noen av de vakreste gatene,der blomsterfloret ingen ende vil ta...

Vi visste vel egentlig at der fantes en kino også,
uten at vi hadde avlagt denne et besøk.
Men så en kveld, ser vi en plakat:
Selveste Lisbeth Salander
blir dubbet denne kvelden under stjernehimmelen.
"Menn som hater kvinner" er kveldens film.

Etter å ha tråkket opp smale, svingete og steinlagte små gater,
kommer vi inn i et fantastisk uterom.
Bilettluken er en middelaldersk, barliknende arkitektonisk perle.
Det er rammet inn av oliventrær og ja!
Granatepletrær!

Herlighet for en åpenbaring!

Og der. Der står han!
Kinomannen.

Liten, blid og senete.
La oss kalle ham Signor Mario,

Brunbarket og med hud som pergament. Sikkert 150 år gammel.
Stemmen tyder i alle fall på det. Den knirker.

-Benvenuti signori! Velkommen skal dere være!

Det er som å høre Den 7de Far i Huset på lykkepiller!

Øynene glitrer mens han for skams skyld tar seg betalt en euro
for to popcorn og en kaffi.

Vi går inn. Oppover, oppover...

Og der under glitrende stjerner,
finner vi oss hver vårt skaitrukne sete.
Bak oss ruver middelalderborgen.
Alltid synlig, uansett hvor du er i området.
Bak kinoskjermen glimtes lysene fra
det fruktbare Maremma, kledd i mørkeblå sommernattkjole.

På de vakre borgveggene leker firfirslene gjemsel.

Og mens Lisbeth Salander hacker seg inn i Mikaels Blomquist sin PC,
synger sikadene sitt ode til den deilige duftende kvelden.

Og der sitter vi to. Hånd i hånd.Og heier på Lisbeth når hun tar sin hevn.
Og smiler til hverandre; til opplevelsen
og til det nye hemmelige favorittstedet vårt!

Kvelden etter er vi tilbake igjen.Signor Mario hilser oss
enda mer hjertelig velkommen.

I kveld har han tømt hele lykkepilleboksen !

Denne kvelden slår han ut den optimistiske hentesveisen
og gir oss hver vår pose med popcorn.

Gratis!

Siden vi var så vennlig å komme tilbake.
Som om vi orket å IKKE komme tilbake !!

Jeg kjenner at jeg rødmer lett av å ta i mot noe som helst
fra denne sjeldne skapningen av en mann.

Han forteller at han har drevet kinoen i nesten hele sitt liv.
Alene har han snurret film for kinoglade fra hele verden.

Nå er det nesten ingen igjen her sier han.
Vi undrer hvorfor. Når vi er her andre kvelden, ser vi at det er slitt.
At det er skittent og forsømt.

Men det gjør ingenting.
Vi har hatt vidunderlige opplevelser her.
Fra skaisetet har summingen fra turiststrømmen i hovedgaten nådd oss.

Lyder av skrattende barn på kveldstur med mor og far,
har sammen med duften fra feriesigarer,
eksklusiv parfyme og Gucci steget opp til oss.

Til oss to der oppe under stjernene.

Granatepletreet stryker meg ertende på min bare skulder i trappen på vei ned.

- Ikke gå !
- Bli en stund til!

Fruktene henger rødmende der.
Høyt nok til at en kan nyte synet av dem.
Lavt nok til friste en med uhederlige hensikter...

" Blond granatepletyv tatt på fersk gjerning i Italiensk ferieby...."
Utdrag fra "La Reppublica" 29 august 2009