Nye muligheter

Rosa november

Og rakt inn i november driver det! Og jeg begynner min november med rosa...

Disse plukket jeg inn for noen dager siden...erteblomst og avklippede pelargonier...

Denne Malvaen, høstet jeg i full blomst. Har hengt den til tørk i garasjen, for å høste noen frø...

...Og denne siste, blomstrende hortensiaen, vinker farvel til sommer og høst, og stuper stormfullt inn i november!

OKTOBERGULL

Årstiden det ikke går an å løpe fra

Vinteren kom ubarmhjertelig på besøk for et par dager siden. Det har lagt snø igjen fra vinterens første herjinger, men nå skinner solen og minner meg på at jeg ennå ikke har fått hentet inn de sarte, de sommerlige.

Pelargonier og georginer må reddes i helgen! Fuglebrett bør monteres, solsikkefrø må kjøpes og aller helst bør grillen som nesten aldri ble brukt denne sommeren; i hus. Men jammen er det deilig å våkne opp; strekke seg godt. Tusle inn i stuen etter en rask tur på badet. Tenne fyr i ovnen og høre det knitre. Når kattene har fått kos og mat, kan frokosten nytes, mens varmen fra ovnen sprer seg sakte.

Og solen skinner helt inn på tallerkenen, mens i neste øyeblikk flagrer lette snøfiller å legger seg på hagevekster, på marken, på alt. Bare det ikke blir liggende! Enn så lenge... Da er det deilig å kjenne på. Kjenne på at høsten er god. At det er helt greit å bruke innetid i stedet for utetid.

Litt mer løv...

ALL YOU NEED IS L Ø V . . . . .

Moseplassen utlyser nok en gang en fotokonkurranse om å spre hageglede! Jeg har lekt meg litt med blader i fuglebadet og det øverste bildet er min kandidat til utfordringen. Jeg har lyst å delta med dette bildet fordi det representerer for meg, høsten på godt og vondt. En sommer er over, men bladene synger sanger om røde jordbær og gul sommersol... Bladene forteller samtidig at det er håp om lysende farger helt til tilværelsens ende. Like vakkert som vårens første jomfruelige knopper, er levd liv vakkert!

Frk Optimist

"Er det noe sommer her ?" Den spinkle frøkenen kledd i optimistisk orange, hilser oktobersolen fra sin skyggefulle tilværelse innimellom storvokst sitronmelisse og mynte med seriøs voksesyke...

"Sommersol! Kom til meg !" Solen blinker ned til henne; men med et oktobertrett øye. "Passet ditt er gått ut på dato lille frk Calendula. Du er her på overtid!" Det er ikke så lett å sende strålene helt ned til den lille. Til den sarte...

"Hvis jeg folder bladene helt ut; kommer du helt ned til meg sol ?"

"Jeg kan godt snu meg rundt hvis du vil!"

"Snudde meg visst litt for langt vekk nå!"

"Se! Jeg gir deg hjertet mitt sol! Bare skinn litt til!"

"Farvel sol....."

Kontraster i oktober

Plommesymfoni

Først kom Opal i august. Med store saftige fristende... Det var så mange av dem, at jeg nesten ble gående på plomme-diett. Jeg tok dem til og med meg på tur til utlandet. På SPA. Så kom etterhvert Victoria sine. De var fryktelig mange og den stakkars fjortisen av et tre, måtte få tilført krykker til støtte. Victoria sine var mindre. Surere. Hardere. For lite sol. For mye regn. Og for mye skygge.

Nå ligger Victoria sine små, på glass. Og godgjør seg i saftig sukkerlake. Med vanilje, brunt sukker, sitron og granateplesaft. For syns skyld. Der skal de få ligge en stund å vente. Som de herlighetene de skal bli. Sognaplommene fra min far, er blitt til tidenes beste plommesyltetøy. Også det med vanilje, lite sukker og litt sitron. Noen glass skal få stå; til de kommer til et fruktelig, anstendig hjem.

Farvel Lorenzo!

Addio Lorenzo! Farvel Lorenzo! Perche doveva spengersi la tua luce? Cosi presto? Hvorfor var det akkurat ditt lys som slukket så altfor tidlig ? Lorenzo var vår unge vakre, spill levende venn i Firenze. Lorenzo som nå i juli, så gjerne ville gifte seg med min vakre niese. Hun planla å reise tilbake for å gå på date... Lorenzo var en av disse få, med en helt særegen utstråling. Han hadde liksom et indre lys. Øynene gnistret når han snakket, kroppen levde sitt eget liv og smilet ville ingen ende ta. Lorenzo var en fiaccheraio! Med hest og vogn tjente han til livets opphold. Min bedre halvdel, jobbet med akkurat det samme da jeg traff ham. En kusk med hest og vogn som viste turistene de vakreste piazza`ene i Firenze. Begge to fikk kvinner til å lengte seg tilbake igjen til Firenze. I går morges var Lorenzo, hans far Alessandro og onkelen på hare-jakt i skogene utenfor Fiesole, nær Firenze. Kl er 04.30 på morgenen og de lister seg bortover en sti i skogen. Først går onkel, så Lorenzo og sist går Alessandro, Sandro som han blir kallt. Plutselig så snubler Alessandro, geværet går av og et skudd treffer Lorenzo i brystet. Treffer hans egen sønn! Alessandro og hans bror klarer å få Lorenzo inn i bilen og det bærer avgårde det de klarer til nærmeste sykehus. Men det er for sent. Altfor sent. Lorenzo klarer seg ikke. Hans far er i sjokk. Hans onkel likeså. Men aldri kan nok Sandro, også en nær familevenn av oss, tilgi seg selv. Lorenzo begraves i morgen. Fredag den 21.september. Han ble bare 32 år. Til alle dere som skal på jakt i helgen: Take care! Un abbraccio forte Lorenzino XXX

LORENZO CERBONE

Her e eg forresten!

Nettopp hjemkommen fra skamklipperen!

Og lillebror har nettopp funnet ut at tilværelsen gjemt bak gardinen, er det beste akkurat nå.

Men nå går det mye bedre! Selv om det ikke ser sånn ut her, begynner både jeg og matmor, som har vært på SPA, å komme i form.

E EG MER ENN GJENNOMSNITTET OPPTATT AV UTSEENDET?

-Eg fikk i hvertfall granatsjokk da eg så meg i speilet, da eg kom hem fra den snille, men bestemte doktordamen. Nå har eg et utseende som sannsynligvis bare matmor elsker. Kanskje eg endelig blir gatas skrekk ?

I hverfall skrekkelig nok til å jage den halvgale, loppebefengte, urinerende, halvgamle gaupetigeren av en bakgårdskatt som har skambitt meg til det ugjennkjennelige... Selv om eg ennå var i drømmeland da matmor kom for å plukke meg opp, ble eg litt redd da hon nesten gikk baklengst ut igjennom døren da hon såg kordan eg så ut. Ville hon ikkje at eg skulle være med hon hem igjen ? Var eg blitt så avskyelig at hon ikkje orket å ha meg mer ? Nå skal hon visst på SPA eller nokke i helgen bare for å chille seg helt ner igjen. Eg har hørt rykter om at det skal bli behandling både på overflaten og underflaten... Det e visst flere folk, som skal kose med både hon og ni andre skjønne damer som og trenger nedchilling! De var her flesteparten hin kvelden. Innimellom kaklingen hørte eg nok at de gledet seg veldig. De kunne nesten ikkje vente til å bli knadd og skrapet på! Eller va det skrubbet de sa?

Og så skal de ta behandling i ansiktet! I ansiktet ? Frivillig ? Her lå eg hos doktordamen i dag å roet kroppen helt ner. Så kommer damen med en svær, grinete, maskin og snaier av meg halve ansiktet! Det var rett før både snuten og ene øret røk med. Og det der skal damene gjøre frivillig ? Ja, for eg hørte at et par av de ville ta pelsen i ansiktet! Ja når de først va der likevel. Og hon ene sier at hon skal ta butinox i fjeset. Skulle tatt seg ut om eg begynte å male meg i hele trynet med butinoxen!

Nei takke meg til å ligge her å se stokkrosene gro! Hon sprøytet meg doktordamen i dag. Det gjorde ganske ondt, men etterpå ble det litt godt igjen. Det va altså først når låg i buret i bilen hem igjen, at eg kom til å se meg sjøl i speilet. Matmor orket det nesten ikkje; men hun fikk tatt noen bilder av meg. Det var bare det at de var nokså skumle. Så skumle at hon ikkje fikk lastet de opp..... Derfor ligger eg her å bare ser fin ut. Og passer på villaen. Til de SPAR hon hem igjen...

HVIT SENSOMMERELEGANSE

Clematis "Madame Le Coultre"