Lengselen mot et modent liv for en stakkars vasstrukken tomat har tatt slutt!
Troen og håpet på et liv etter en ussel blomstring...
...har gitt frukter!
Men siden disse røde små har levd i en konstant stresset hverdag,
der de er blitt flyttet inn og ut hver gang det har vært et solgløtt, har det dessverre hendt at de er blitt glemt en kveld eller to. UTE!
I mørkenattens skumle, mørke stillhet.
Blåfrosne og fornærmet, har de såvidt hilst på meg om morgenen.
Hvem vet hva de har opplevd i løpet av natten.
De var i hvertfall stive av skrekk
og med frostroser på røde kinn om morgenen.
Men jammen er de ikke blitt gode alikevel!
Og Mathilde fortsetter å drømme om drivhus...